Tekst: Forebygging og systematisk arbeid i barnehagen

Å leke med bokstaver og lyder – forebygging av vansker med lesing og skriving

Gjennom arbeid med kommunikasjon, språk og tekst skal barnehagen bidra til at barna leker, improviserer og eksperimenterer med rim, rytme, lyder og ord (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dette arbeidet kan sees i sammenheng med Melding St. 19 hvor barnehagens ansvar for tidlig innsats skisseres (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019). Her påpekes det blant annet at barnehagelærer skal gjøre bevisste valg og vurderinger for å gi riktig og god støtte tidlig, for eksempel i tilknytning til forebygging av lese- og skrivevansker. Ved å studere utviklingen av spesifikke ferdigheter hos barn kan vi med rimelig sikkerhet anslå hvilke barn som er i risiko for å utvikle lese- og skrivevansker før og ved skolestart (Klinkenberg, 2017). Vi vet også at bestemte aktiviteter i barnehagealder i stor grad fremmer noen av disse ferdighetene, og bidrar til å forebygge senere vansker med lesing og skriving. Men hvilke ferdigheter er dette, og hva er riktig og god støtte for å forebygge slike vansker?

I barnehagen er det tradisjon for å tilby aktiviteter som er med på å utvikle barnas fonologiske bevissthet. Slike aktiviteter er for eksempel å rime, klappe stavelser og å lytte ut forskjellen på korte og lange ord. Vi vet at barn som utvikler vansker med lesing og skriving, ofte er sene med å tilegne seg evnen til å rime. Når vi leker med ord og rim kan vi identifisere barn som strever med riming og som dermed kan stå i fare for å utvikle vansker med lesing og skriving. Men aktivitetene som er godt egnet til å identifisere vansker, er ikke nødvendigvis de samme aktivitetene som forebygger vansker. Nyere forskning viser at dersom man i barnehagealder ønsker å forebygge vansker med lesing og skriving er det mest effektivt å iverksette aktiviteter som styrker barnas fonembevissthet. Det er aktiviteter som særlig dreier seg om å lytte ut forskjeller på enkeltlyder i ord. Med en lekende og utforskende tilnærming er det aktiviteter som barna både har glede og nytte av.

Mens fonologisk bevissthet dreier seg om å utvikle en bevissthet for språkets lydside som helhet, er fonembevissthet en bevissthet om de minste meningsskillende delene i språket vårt – lydene, eller fonemene. Lydene er meningsskillende dersom selve innholdet i et ord endres hvis vi bytter en lyd med en annen. For eksempel: Skiftes /k/ i ordet katt ut med en /d/ blir ordet /katt/ til /datt/ og ordets meningsinnhold endres. Dette viser at /k/ og /d/ er meningsskillende. Dersom barnehagene skal inkludere barn i aktiviteter som fremmer fonembevissthet bør aktiviteten tilrettelegges i lekform der barna aktivt sammen med en voksen utforsker de minste meningsskillende enhetene i språket.  Dette kan for eksempel gjøres ved å undre seg over likheter og ulikheter i ordenes fonemstruktur som i eksemplet nedenfor.

En liten barnegruppe sitter sammen med en ansatt. Foran den voksne ligger det 4 objekter- en fisk, en fjær en sykkel og en jakke. Den voksne navngir alle objektene med særlig trykk på ordenes første lyd.

Den voksne: «Nå skal vi finne ut hvilke av disse ordene som begynner på samme lyd. Hva er første lyd i ordet /fffffisk/».

Jens: «Fisk»

Den voksne: «Ja, vi skal finne den første lyden i ordet fisk. Hmmm nå må vi høre godt etter. FFFFFFF- (kort pause)- isk».

Sara: FFFF.

Den voksne: «Ja, men hva med ordet /ssssssykkel/. Begynner det på /f/? La oss høre. /ffffffykkel/».

Jonas ler: «Nei, det er ingenting som heter fykkel, det er en sykkel».

Slik fortsetter utforskningen av lydstrukturene av objektene frem til barna med støtte fra den voksne har identifisert hvilke gjenstander som har lydstrukturer som begynner på samme lyd.

Når den voksne viser glede over leken med lyder kan engasjementet for å leke med språket smitte over til barna. I utforskningen av språklyder er voksen – barn og barn – barn-dialogen sentral.  Barna får undre seg over forskjeller og likheter i ordenes lydstruktur sammen med den voksne.

 

Hvis vi skal tenke forebygging, når skal vi jobbe med fonembevissthet?

Det er mest hensiktsmessig å jobbe med å utvikle barnas fonembevissthet når barna er i 4 – 5 års alderen. Det er fordi det kreves en del kognitive ferdigheter av barnet for å utlukkende kunne fokusere på språkets lydstruktur, og disse ferdighetene utvikles først i 4 – 5 års alder (Haugen, 2009). Om vi for eksempel spør en 3 åring om hvilket ord som er kortest – buss og en racerbil, vil den typiske 3 åringen svare racerbilen. Barnet vil begrunne svaret med at busser er lengre enn racerbiler. Dette svaret representerer et typisk utviklingsskille. Der treåringen ikke er bevisst på at ordenes lydstruktur kan studeres isolert fra ordenes innholdsside, vil barnet som snart er fire år ofte mestre dette skillet. Forståelsen for ordenes lydside utvikles altså gradvis, fra større enheter til de små meningsskillende enhetene. En kan selvsagt jobbe systematisk med utvikling av spesifikke ferdigheter for å forebygge vansker med lesing og skriving før barnet er i 4 – 5 års alderen også. Men da bør fokuset heller være knyttet til å utvikle barnas språkforståelse. For det er like viktig å jobbe med utvikling av begreper og gi barna varierte språkerfaringer slik at de bygger opp et rikt ordforråd. Dette bør være en prioritert oppgave fra barna starter i barnehagen til de begynner på skolen. Et rikt ordforråd vil styrke deres evne til å forstå det de senere leser.

Formålet med teksten så langt har vært å rette fokuset mot de ferdigheter, som i et lese og skriveutviklingsperspektiv, er særlig viktige å utvikle. Disse ferdighetene er fonembevissthet, altså evnen til å skille mellom lyder og vokabular. Å jobbe med dette i barnehagen kan bidra til å forebygge eventuelle vansker med lesing og skriving når barnet begynner i skolen. Forskning fra andre land viser at aktiviteter som fremmer fonembevissthet har størst forebyggende effekt dersom det fokusers  på fonembevissthet og bokstaver parallelt (Bus & Van IJzendoorn, 1999; Lonigan & Shanahan, 2008). Barnehagen skal ikke drive med formell opplæring og introduksjon av bokstaver. Rammeplanen sier derimot at barna skal utforske og gjøre seg erfaringer med bokstaver og skriftspråk. Alle som jobber i barnehage vet at det oppstår spontane og plutselige situasjoner som inviterer til å utforske bokstaver og lyder, og særlig da å koble bokstav med lyd. Barn vil skrive sitt eget navn, de vil skrive til og fra- lapper, tekst på tegninger, i leken skal de lage et skilt, skrive en lapp osv. Dette er meningsfulle og kjekke aktiviteter. Om vi i tillegg klarer å kombinere slike skriveaktiviteter med utforsking av hva som skjer med meningsinnholdet i et ord når vi manipulerer med enkeltlydene i ordet, har aktivitetene effekt også i et forebyggende perspektiv.

 

Å jobbe systematisk – med blikk for enkeltbarnet og barnegruppen som helhet

Spontane og plutselige læringssituasjoner som oppstår, er gull verd. Når initiativet kommer fra barnet er læringseffekten stor. Men det kan også legges til rette for et mer systematisk arbeid som fortsatt ivaretar barnet og leken.

Å jobbe systematisk er å gjennomføre et planlagt, målrettet arbeid (Rygvold et al., 2019). Rammeplanen påpeker at nettopp planlegging gir personalet et grunnlag «for å tenke og handle langsiktig og systematisk i det pedagogiske arbeidet». Videre understreker den at arbeidet skal være allsidig, variert og bidra til «kontinuitet og progresjon for enkeltbarn og barnegruppen».

I barnehagen blir rammeplanen satt i verk gjennom barnehagens årsplan, som igjen ofte deles opp i avdelingsvise månedsplaner.  Månedsplanene forteller gjerne hva månedens tema er, hvilket eventyr og hvilken sang som er i fokus, faste aktiviteter og planlagte aktiviteter knyttet til temaet. Denne systematikken er en overordnet systematikk som presenterer noen store linjer for barnegruppen som helhet. Men en slik plan forteller ikke hvordan det jobbes på et mer konkret, praktisk nivå i barnehagen.

Å jobbe systematisk kan forstås på flere måter. Vi kan snakke om systematikk på et strukturelt nivå og på et innholdsnivå. Og for hvert av nivåene må systematikken ses i forhold til enkeltbarnet og i forhold til gruppen. Disse aspektene inngår alltid i arbeidet med å planlegge det pedagogiske arbeidet i barnehagen

Systematikk på strukturnivå

Å sørge for systematikk på strukturnivå handler om å organisere dagen og ukene. Det dreier seg om å finne tid for faste aktiviteter og sette aktivitetene på ukeplanen. I dette arbeidet inngår det for eksempel lekegrupper, språkgrupper, lesegrupper, førskolegrupper osv. I denne formen for systematikk lager en gjerne også en oversikt over hvilke barn som skal delta i hvilke grupper for slik å sørge for at alle barn blir inkludert.

Systematikk på innholdsnivå

Å sørge for systematikk på innholdsnivå handler om å planlegge innholdet en aktivitet – i relasjon til neste aktivitet, slik at en på den måten ivaretar rammeplanens føring for sammenheng og progresjon. Det betyr at valg av innhold ikke er tilfeldig, men planlagt med utgangspunkt i et mål. Et slikt mål kan for eksempel være å jobbe forebyggende med å fremme barnas samtidige og fremtidige ferdigheter relatert til lese- og skriveutvikling.

Som i pedagogisk arbeid ellers vil en også i barnehagen alltid måtte veie flere hensyn opp mot hverandre. Særlig gjelder dette hensynet til enkeltbarnet i forhold til gruppen som helhet. Ofte forgår deler av arbeidet på avdelingen i grupper. Mange barn klarer seg godt i barnehagen uten særlige tiltak, men det er også mange barn som trenger målrettede tiltak. Noen av disse barna har spesialpedagogisk hjelp, mange har ikke. Da gjelder det å jobbe allmennpedagogisk på en måte som passer gruppen, men som samtidig tar hensyn til det enkeltbarnet trenger. Dette er selvsagt et krevende arbeid og det er mange faktorer som spiller inn og påvirker hvordan dette lar seg gjøre. For at en best skal lykkes må en planlegge godt. Uten systematikk kan arbeidet lett bli fragmentarisk.

Å ta hensyn til enkeltbarnet handler da om at en i planleggingen av arbeidet setter sammen grupper som ivaretar enkeltbarns individuelle behov. Dette er spesielt viktig dersom barnet har vansker. Systematikk på innholdsnivå rettet mot enkeltbarnet handler da om langsiktighet og det å være tett på. Under følger et par eksempler på hva vi tenker med langsiktighet:

• Barnehagen har lesegrupper. Slik får barna gode leseopplevelser samtidig som barnas begreper utvikles. I lesegruppa leser og samtaler den ansatte med barna. Men det er alltid Lars som tar ordet og Jo forblir den tause. Jo er 3,5 år gammel og har svake språklige ferdigheter. Vi vet at dersom det ikke iverksettes tiltak vil 3 – 4-åringer med svake språklige ferdigheter sannsynligvis utvikle vansker med lesing. I fjerde klasse vil de da ha utfordringer med å forstå det de leser fordi tekstene da har blitt mer komplekse. Det er derfor viktig at det jobbes systematisk over tid for å utvikle Jos språk. Langsiktighet i denne sammenhengen kan da handle om å lage en plan for at Jo får delta i en lesegruppe over lang tid, slik at han får flere muligheter til å bygge opp språket. Innholdet i planen må tilpasses Jos ferdigheter og interesser og det må legges til rette for progresjon. For barn med språklige forsinkelser må gruppa planlegges etter det. Noen ganger er det hensiktsmessig å dele i grupper på bakgrunn av barnas alder, mens andre ganger er språklige ferdigheter et greit utgangspunkt. Kanskje skal ikke Jo være på samme gruppe som Lars?
   
• Barnehagen har språkgrupper. Planen er å jobbe med fonembevissthet hos alle barn, men særlig ett barn som nærmer seg skolealder har vansker med å lytte ut lyder. Langsiktighet i denne sammenhengen handler da om å lage en plan med målrettede aktiviteter som kan være med på å utvikle dette barnets fonembevissthet. Det er som vi har sett, kjekke lekpregede aktiviteter som leder barnets oppmerksomhet mot å lytte ut forskjeller i enkeltlyder i ord, da fortrinnsvis i kombinasjon med bokstav og lyd-forbindelser.

Når vi jobber systematisk for å sikre progresjon hos enkeltbarn, også for de som ikke har behov for spesialpedagogisk hjelp, bør vi lage en plan som gjerne konkretiseres helt ned på ukenivå. I planen beskrives da innholdet og hvem som har ansvar for å følge opp barnet. Ved hjelp av en logg kan en dokumentere arbeidet og loggen blir et godt verktøy for evaluering og samarbeid med hjemmet. En konkret plan gjør også et målrettet arbeid mindre sårbart i forhold til fravær blant personalet, samtidig som den både sikrer og synliggjør sammenheng og progresjon.

Det tar tid å lage gode, konkrete planer som fungerer som styringsverktøy i hverdagen. Men å investere i dette arbeidet tjener både barnet og barnehagen. Å få oversikt og se systematikken i arbeidet vil påvirke helheten i barnehagens arbeid i positiv retning.