Hopp til hovedinnhold
Professor Finn Egil Tønnessen
AV Professor Finn Egil Tønnessen
13.01.2016

"Metakognisjon" – et overflødig begrep?

Diskusjonen om begrepet "metakognisjon" fortsetter. Begrepet er problematisk, fastholder professor Finn Egil Tønnessen ved Lesesenteret/UiS.

Finn Egil Tønnessen er professor ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger. 

Bjarte Furnes og Elisabeth Norman har i et blogginnlegg 06.01.16 noen kommentarer til mitt innlegg «Lærere og foreldre – ta språket tilbake!» (14.12.15). De synes langt på vei å være enige med meg om at ordet ‘metakognisjon’ er uklart og komplisert. De hevder f.eks. at det er «… liten tvil om at begrepet til tider omtales upresist og ukritisk, og at dette kan skape forvirring rundt hva metakognisjon egentlig er. Heller ikke i sentrale styringsdokumenter for skolen brukes begrepet etter vårt syn med tilstrekkelig presisjon.»

Les også: Lærere og foreldre - ta språket tilbake!

Les også: Kunnskap om metakognisjon er viktig i skolen

Til tross for dette benytter de i liten grad anledningen til å presisere, forklare eller begrunne bruken av ordet. Dermed er det naturligvis fare for at vi snakker forbi hverandre. Jeg vil likevel knytte noen tanker og spørsmål til innlegget.

1) Det hevdes at «metakognisjon er et godt etablert forskningsområde». Det er ikke vanskelig å være enig i at det publiseres mye som angivelig utforsker ‘metakognisjon’, men utbredelse eller popularitet sier ikke noe om sannhet eller gyldighet. Historien har vist oss at moteretninger kommer og går i vitenskapen som ellers i samfunnet. Dessuten: ‘metakognisjon’ brukes i så vage og varierende betydninger at det er vanskelig å hevde at der er enighet om avgrensingen av dette forskningsområdet. Det helt grunnleggende spørsmålet er forøvrig  hva som menes med ‘vitenskap’ og ‘forskning’ i denne sammenheng: er det mulig å observere, verifisere eller falsifisere metakognitive fenomener? 

2) Det framholdes i innlegget at det finnes «…betydelig forskning som tilsier at mennesker har høyere-ordens representasjoner av egne kognitive prosesser…» Dette er en kjent men uklar påstand som gir assosiasjoner i retning av introspeksjon (selviakttagelse). Mener man innen denne retningen at introspeksjon er en metode som tilfredsstiller vitenskapelige krav?

3) Det nevnes også at: «Forskning på metakognisjon tar i all hovedsak for seg samspillet mellom to nivåer av tenking: kognisjon og metakognisjon.» Men er det prinsipielt mulig å utforske forholdet mellom mer enn to nivå av tenking eller bevissthet? Hvor og hvordan trekkes grensen for det som er vitenskapelig mulig i denne sammenheng?

4) Mener de som arbeider med ‘metakognisjon’ at de har oppdaget et fenomen som filosofer  gjennom tidene ikke har vært klar over? Filosofene ble tidlig oppmerksomme på de logiske problemene som ligger i bl.a. uttrykket «bevissthet om bevissthet». For å unngå disse, har fokus vært rettet mot ‘grader av bevissthet’ - som har vært et sentralt tema i filosofiens historie. Platons huleliknelse kan nevnes som et tidlig eksempel. I nyere filosofi er tolkingslæren eller hermeneutikken til bl.a. Heidegger og Gadamer et viktig eksempel på en metode for avklaring, utdyping og korrigering av erkjennelse og forståelse. Selvkritikk og selvkorrigering har alltid vært sentrale tema i filosofisk tenking, men de har ikke gått under betegnelsen ‘metakognisjon’. Selvkorrigering innebærer ikke bevissthet om bevisstheten, men bevissthet om resultatene eller konsekvensene av våre tanker og handlinger.

5) Filosofiens, psykologiens og pedagogikkens historie har et stort tilfang av teori og empiri om hvordan vi lærer. Det er tvilsomt om ordet ‘metakognisjon’ representerer noe framskritt i denne erkjennelsen. I vitenskapelig sammenheng er det et ideal å velge de enkleste og klareste begrepene (jf. Occam’s razor). Dette er også et pedagogisk ideal. De eksemplene som nevnes i innlegget til Furnes og Norman, kan etter min mening beskrives, forstås eller forklares best uten ordet ’metakognisjon’. For øvrig henviser jeg til en mer utdypende kritikk av kognitiv psykologi i Tønnessen & Uppstad (2015, s. 19-29).

Referanse:
Tønnessen, F.E. & Uppstad, P.H. (2015). Can we read letters? Reflections on fundamental issues in reading and dyslexia research. Rotterdam/ Boston/ Taipei: Sense Publishers.

 

Kommentarer

Ingen kommentarer på denne bloggen ennå

Skriv ny kommentar

SPRÅKLØYPER-BLOGGEN

Velkommen til Språkløyper-bloggen! Dette er stedet hvor inviterte gjestebloggere deler forskning, inspirasjon, informasjon eller aktuelle spørsmål som er knyttet til Nasjonal strategi for lesing og skriving 2016-2019. Våre bloggere er politikere, forskere, pedagoger, forfattere og andre med kunnskap og meninger om språk, lesing, skriving og opplæring. Det er kommunikasjonsavdelingen ved Lesesenteret som driver bloggen, men gjestebloggerne står selv ansvarlig for innhold og faglige meninger i sine innlegg. God lesing!

SISTE ARTIKLER

21.09.2017

21.09.2017

21.09.2017

21.09.2017

21.09.2017

FØLG OSS