Hopp til hovedinnhold
Odin Nøsen
AV Odin Nøsen
26.10.2016

“Our Journey”

Dataspill gir elevene rike erfaringer, som de kan bruke i møte med skolefagene. Når læreren tar dette på alvor skapes god læring, skriver Odin Nøsen - og viser dette med en reise han tok sammen med sin 5 år gamle sønn.

Odin Nøsen er lærer og rådgiver i Randaberg Kommune. Han blogger også på  www.iktogskole.no.

Det er mars 2012. Han, sønn på 5 år, og jeg, far på 41, sitter i sofaen foran Playstationen oppe i loftsstuen. Spillet “Journey” er satt på. En stjerne fyker over himmelen. Den lander bak en sanddyne i en ørken. En underlig figur med skjerf reiser seg opp og ser ut over ørkenen.

Så er vi igang. Vi går i en ørken. Rundt oss er det vi er enige om ser ut som gravstøtter. Langt der fremme er et fjell, og vi tror det er dit vi skal. Han er, som alltid, full av spørsmål. “Hvem er den figuren der? Hvor er vi? Hva skal vi gjøre?” Jeg svarer, som sant er, at jeg vet ikke - ikke enda. Dette er noe vi må prøve å finne ut sammen.

Vi kan ikke spille samtidig, så vi bytter på å være denne ukjente figuren med det lange skjerfet som jobber seg jevnt og trutt mot fjellet i horisonten

Han synes det er kult å skli ned sanddynene, og bruker litt tid på det, helt til nysgjerrigheten tar overhånd.
“Hva er de husene der borte?”
Vi går bort og ser. Da oppdager vi noen flyvende tøystykker som gjør skjerfet vårt lengre. Noen mystiske tegn på skjerfet vårt gløder, og når de gjør det, kan vi fly - helt til gløden går ut av tegnene. Vi kan lade dem opp igjen og fly mer, men siden skjerfet vårt er kort, blir det korte flyturer. Vi har også oppdaget at når vi trykket på en knapp på kontrolleren, lager vi en lyd som kan tilkalle hjelp fra tøystykker i nærheten.

Vi går videre, og oppdager flere tøystykker som gjør skjerfet, og flyturene, enda lengre. “Jeg liker vennene mine.”
Til slutt kommer vi frem til et sted som ser ut som et alter - eller noe slikt. Det er i alle fall et spesielt sted. Vi lager lyden vår, og mystiske tegn på alteret begynner å gløde. Verden forsvinner i hvitt, men vi står igjen.

En diger skikkelse i hvit drakt står foran oss, bøyer seg ned mot oss og så er vi tilbake ved alteret. Etter en kort pause kommer spørsmålet. “Hvem var det?”
Vi vet ikke, men skikkelsen liknet litt på hvordan vi ser ut. En stor dør åpner seg, og vi går inn. En ny del av denne vakre og ukjente verdenen viser seg for oss. Femåringen sitter storøyd og lurer på hva som skjer nå...

Jeg koser meg, fordi jeg liker spillet, men mest fordi jeg kjenner igjen hans undring, nysgjerrighet og glede. Helt siden jeg var 8 år, har jeg vandret rundt i nye og uoppdagede verdener i spill.

Jeg har storøyd lest og levd i Infocoms mange teksteventyr, levd andre liv i Alter Ego, oppdaget hvorfor jeg var helt alene i verden i Portal (nei, ikke fysikkspillet til Valve,) og hulene i Ultima Underworld var livaktige, skumle og mystiske - til tross for at grafikken i spillet i dag er fullstendig utdatert. Et av høydepunktene var System Shock, hvor grafikken var revolusjonerende og fortellingen hele tiden tok nye og overraskende vendinger, og ga meg rare drømmer i lang tid etterpå.

Likevel, for meg var det spill som Warhead på Amiga som stod for de store opplevelsene. Det var ubeskrivelig å dra på oppdrag i et stort og ukjent verdensrom, hvor utforsking, planlegging og romkamper stod på dagsorden, og hvor Newtons lover faktisk var bakt inn i spillet. Jeg savner virkelig å spille dette spillet igjen. De laget en god oppfølger i I-War for Windows. Jeg bodde foran PC-en i lang tid da.

I dag er det Elite Dangerous som råder grunnen. Jeg har så lyst til å reise ut i verdensrommet igjen, og til alt det jeg leser på Internett skjer der, men voksenlivet tillater dessverre ikke samme entusiasme og oppslukthet (og tidsbruk) som ungdommens dager tillot. Jobb, hus, ektefelle og barn krever sitt, og spill blir noe jeg klarer å snike inn i ny og ne, for eksempel når jeg kan spille sammen med han på 5.

“Far, se! Der er det en til!” Midt blant høye søyler i sanden har det dukket opp enda en skikkelse som ser helt ut som oss. Vi springer bort og oppdager at det er ikke så lett å si hei, fordi vi kan ikke snakke sammen.

Vi prøver likevel å forstå hverandre og gjøre oss forstått med hvordan vi beveger oss, hva vi gjør, og med denne ene lyden vi kan lage. “Jeg tror han vil hjelpe oss.” Og vi jobber videre, sammen med den ukjente medspilleren, mot fjellet i det fjerne. Vi kommer frem til et nytt alter.

Den hvite skikkelsen dukker opp igjen og forteller med ikoniske bilder hva som har skjedd her og kanskje noe om hva vi skal gjøre videre. En ny verden åpner seg opp.

“Det er litt magisk og kult… og fint. Fin musikk. Synes ikke du også det, far?” Jo, jeg synes også det. Spillet fyller oss med opplevelser. Sammensmeltingen av grafikk, lyd, musikk, bevegelser og fortelling trekker med seg spilleren og fremkaller mange følelser, noen ganger forutsigbart og andre ganger svært overraskende.

For meg blir det nå lengre mellom disse magiske opplevelsene. Jeg har spilt for mange spill. Jeg kan ikke spille samme spill om igjen og få den samme opplevelsen som første gang. Det blir minner om noe jeg har opplevd, og som jeg nesten ikke skjønner at jeg kunne oppleve når jeg spiller dem igjen mange år etter. Heldigvis kommer det i ny og ne noen perler, som Half-Life, BioShock, Flower, Limbo... og Journey.

De virkelig gode spillene skaper et sterkt emosjonelt fellesskap mellom deltakerne, uavhengig av deres erfarings- og kunnskapsnivå. Det skaper en felles verden der vi forstår det samme, men på ulike plan. Spillet kommuniserer på et emosjonelt og overspråklig nivå, forbi språk og begreper.

Til tross for hvor teknisk det høres ut, så er det dypt menneskelig og eksistensielt. Derfor kan vi spille Journey sammen og få det samme ut av det, til tross for 36 års aldersforskjell. Jeg skjønner hva de som har laget spiller gjør, men det virker likevel. Han vet ikke hva de gjør, men skjønner likevel hvordan det virker på ham.

“Dragene er skumle! Nå må du spille!”

Vi lager og krysser enorme broer, leter i ørkenen etter begravde rester av det noen har bygget, rir nedover på sanden sammen med levende tepper, sniker oss igjennom mørke tunneler for å unngå onde flyvende maskindrager, flyter opp i det vakre tempelet sammen med et enormt stort svømmende teppe, kjemper mot den sterke stormen, den kalde snøen og alle maskindragene på vei opp mot fjelltoppen - og til slutt... opplever vi å ikke komme frem!

Spillet tar oss igjennom hele følelsesregisteret. Vi vil ikke det skal gå galt med oss i spillet, vi vil det skal gå bra. Vi bryr oss, og det trekker oss inn i verdenen. Det er ensomt, lyst, oppløftende, mørk, skummelt og vakkert. Vi gruer oss til det vi tror kommer, og vi blir overrasket av det som skjer.

Etter å ha reist så langt som vi har, og unngått alle farer på veien, sitter vi tomme igjen når vi til slutt bare faller om og blir liggende livløse i snøen. “Oi!” Vi orker ikke kjempe mer mot stormen. Jeg ser at han enda presser kontrolleren hardt fremover i et håp om at vi skal reise oss og gå videre mot fjellet. “Ikke gi opp! Vi er snart fremme! Far...?!”

Han roper det jeg føler. Jeg synes også det er kjekt å skli på sanddynene og fly rundt sammen med teppevennene mine. Nesten mer enn jeg liker å innrømme. Jeg liker heller ikke dragene. Ikke et sted. Jeg er også helt mentalt utslitt etter å ha kjempet oss igjennom snø og storm - og nå helt satt ut, fordi vi bare ligger der og har gitt helt opp.

Det er sjeldent at et spill har klart å dra meg igjennom så mange følelser på en gang - og jeg som er voksen og alt.

Men så, ut av den hvite stormen får vi hjelp av de hvite skikkelsene vi har møtt. De reiser oss opp og gir oss kraft til den siste delen av reisen. Vi er på fjelltoppen og alle hindringer er vekke. Vi kan fly uten begrensninger, og vi har flyvende teppevenner på alle kanter som følger oss på ferden opp.

Og til slutt, helt til slutt, går vi rolig inn i lyset på toppen av fjellet. Det uendelig hvite lyset. Vi får se vår egen reise, og andre som reiser. Og så begynner reisen på ny.

Her sitter vi. Jeg, en garvet “gamer”, og han, en nybegynner i spillenes verden. Vi har vært sammen på en felles reise, med mange opplevelser og sterke inntrykk av ulik art. Som all annen stor kunst har det vi to har opplevd i, og lært av, reisen vært svært forskjellig og helt likt på en gang. Vi gjorde reisen sammen - i et spill.

Så - hva har dette med Språkløyper å gjøre? Det er ikke ett ord eller en eneste bokstav i spillet. Likevel har han på 5 år, etter de 2,5 timene det tar å spille igjennom Journey, lært mer om det å være kallet, prøvelser, fristelser, overmot, fall, anger, medfølelse, den dypeste fortvilelse og den totale forherligelse - enn det noen lærer vil klare å lære ham på ungdomstrinnet (er jeg redd).

Alt dette har han lært uten ordene og bokstavene. Spillet har brukt alt utenom språk, i ordets mer snevre forstand. Musikk, bilder, farger, bevegelse, lyd og vår egen styring av oss selv i spillet lar oss oppleve en fortelling som er blitt fortalt mange ganger før i stor litteratur, og på en måte få andre medier klarer å få til.

Og ja, fortellingen i spillet er laget rundt Joseph Campbell sin teori om “The Hero’s Journey”, nettopp for å forsterke den emosjonelle forbindelsen til spillerne mens de reiser sammen.

Lærerens jobb er nå å sy opplevelsene sammen med teori, fordi all teori har sitt opphav i ekte stedbundne hendelser, erfaringer og opplevelser.

Etter å ha spilt Journey, er det bare å velge og vrake i sammenhenger mot KRLE/RLE og norskfaget, eller direkte mot Campbells teori om “The Hero’s Journey”. Men denne gangen, i motsetning til hva det skjer mye av i skolen, har elevene ekte og egne opplevelser å knytte teorien opp mot - og det er slike ting det blir læring av.

PS! Du finner et glitrende undervisningsopplegg rundt “Journey” på iktipraksis.no. Jeg vil bare fremheve ett punkt fra opplegget: “Spillets lyd, spesielt musikken, er en svært viktig del av opplevelsen - skru derfor volumet opp et ekstra hakk eller to!”

Odin Nøsen blogger også på  www.iktogskole.no.
 
Likte du innlegget? Da kan det hende du også har lyst å lese disse innleggene i Språkløyper-bloggen:

Se filmen: Den viktige tilgangen til språket.
Dataspill i stedet for Ibsen? Særlig ...
Ikke bare virkemiddelbriller
Lått og leselyst - er det for lite humor i norske barnebøker?
Forfatterens beste skrivetips
Den virkelige virkelighetsflukten

Kommentarer

Ingen kommentarer på denne bloggen ennå

Skriv ny kommentar

SPRÅKLØYPER-BLOGGEN

Velkommen til Språkløyper-bloggen! Dette er stedet hvor inviterte gjestebloggere deler forskning, inspirasjon, informasjon eller aktuelle spørsmål som er knyttet til Nasjonal strategi for lesing og skriving 2016-2019. Våre bloggere er politikere, forskere, pedagoger, forfattere og andre med kunnskap og meninger om språk, lesing, skriving og opplæring. Det er kommunikasjonsavdelingen ved Lesesenteret som driver bloggen, men gjestebloggerne står selv ansvarlig for innhold og faglige meninger i sine innlegg. God lesing!

SISTE ARTIKLER

24.03.2017

23.03.2017

23.03.2017

23.03.2017

23.03.2017

FØLG OSS